Hjertesukk

Debatten har rast i sosiale medier den siste tiden. Korsbæring har vært utløsende faktor, og selvfølgelig er det «utlendingpakket» som har fått skylda. Selvom jeg har til gode å lese noe om at det er muslimer som har bedt om at korset skal fjernes fra NRK-halser. Det som er forferdelig trist er at det er ikke de troende kirkegåerne som reagerer. Det er mann i gata. Den norske mann som gjemmer seg bak brunost og topplue – og da synes det er greit å stigmatisere en hel gruppe som dritt, voldtektsforbrytere og faenskap som burde dra tilbake dit de kom fra.

Disse menneskene (som selvfølgelig nekter å kalle seg rasister) elsker å kunne bruke en hver anledning til å skylde på de farlige forbryterne med mørk hud og hijab. Og når noen spør: – Når har du egentlig sett en kvinne med hijab lese opp nyheter på nrk? Svarer de: – Hijab er ikke en del av norsk kultur, det er korset. Vet du hva? Ta deg en tur ut, og se deg rundt. Det ER såvisst en del av norsk kultur.

Jeg så en morsom kommentar på facebook i dag: «Jeg har vært i et muslimsk land. Tyrkia. Og jeg respekterte de og deres kultur. Er det så dumt å forvente det samme tilbake?» Hei sveis. Du respekterte den tyrkiske kulturen ved å ta deg en tur til Alanya en uke. Mens du drakk deg full i bikini sammen med andre nordmenn på Viking pub. For en kulturopplevelse!

Jeg sier dermed ikke at innvandring og turisme er det samme. Men jeg lurer fælt på hvorfor du ikke tok på deg hijab og drakk tyrkisk te den uka, hvis du mener at det å «respektere» norsk kultur er å kaste hijaben, ta på nisselua og brenne ditt eget flagg ved ankomst på Gardermoen.

 

Ja, for vi er nordmenn vi. Vi er folkeslaget som flytter Norge til Spania når det blir for kaldt for oss og klager på at det er Spanjoler i Benidorm. Vi går i stort 17 mai-tog i Torrevejia. Vi synes det er fælt at muslimer ikke vil feire hyggelig norsk jul, mens vi gjerne vil feire jul i gode varme strøk, hva med å pakke nisselua og reise til Egypt? For det er vi som er verdens rikeste land. Vi som er åpne og inkluderende – og betaler alt for mye skatt, tar i mot alt for mange flyktninger og gir alt for mye u-hjelp. Bøy eder, for her kommer vi. Verden skylder oss å tilrettelegge for oss, vi har tross alt gitt så mye, er så fattige på grunn av det høye skattenivået – at nå fortjener vi en ferie.

 

Bilde lånt fra google

Viggo Johan Venneløs, postadresse Oslo

Hei.

Det var lenge siden. Du skjønner, mens du har liggi og sola den bleikfeite kroppen din, så har jeg båret med meg min egen brunfeite kropp på visninger Oslo rundt. Vi var på alt fra hippeste Grünerløkka til det mest harry. Altså, nesten Grorud. Grorud light om du vil.

Det gikk mange uker. Til slutt fikk vi leilighet. Samboer vant. Jeg får ikke sitte på en bitteliten veranda og røyket, til lyden av sirener og voldtekter. Sånn som jeg egentlig ville. Vi fikk leilighet ved marka (Ja, vi er 60 år!)

Neida. Nå tøffer jeg meg litt. For det er innmari fint i Østensjø. Og innmari fin leilighet. Og jeg kjenner en ålreit mann som bor nedi svingen der og. Så nå har vi altså leilighet. Vi eier. Det er en deilig følelse. Det er ikke så deilig at vi må vente enda 5 uker til med å flytte inn.

Men. Nå bor jeg i Oslo da. Og jeg kjenner ikke så mange her. Det er litt trist. For jeg er jo egentlig sosial. Når jeg ikke vil sitte på macen og prompe i sofaen hvertfall. Eller. Jeg kjenner jo noen, men jeg kan godt kjenne mange fler. Så man ikke blir lei liksom. Jeg er en sånn som folk går fort lei av. Men jeg er verdens kuleste i små doser. Så. Hvordan skaffer man seg nye venner egentlig? Går man på kurs? I treskjæring for eksempel? Kler man seg superkult og hipsteraktig og går løkka på langs til noen blir så misunnelig på buksene fra FreePeople at de snakker med deg? Snakker man med folk på trikken? Det er jo bare narkiser og gærninger som gjør det. Eller?

Synd at jeg ikke trenger ny kjæreste. Det er så mye lettere å skaffe seg. Men nå har vi jo kjøpt leilighet, så jeg får vel holde på’n en liten stund til.

Noen som har no tips? Noe mere nyttig enn å skrive en kontaktannonse til Allers?

Hilsen Viggo Johan Venneløs

Heihå!

Jeg har endelig landet litt.

Etter å ha skrevet ferdig bacheloroppgave om barneteater og gjort ferdig den helvetes stygge kunst og håndverkeksamenen min, er jeg hjemme hos mor i Rakkestad. Tross at bygda er ganske usjarmerende, er den fin badet i sol og sommerfugler. (Det skal sies at siden Rakkestad har hatt et bordell som ble avslørt i senere tid, liker jeg det mye bedre. Alle ordentlige bygder skal ha et bordell.)

Jeg har fått jobb forresten! I barnehage. Der skal jeg være ped.leder for en gjeng etåringer. Det tror jeg blir fint. Da skal jeg synge, danse, lytte, leke, lære og kose. Hver dag.

Nå gleder jeg meg helt villt til mannen kommer hjem, så vi kan finne oss ei bule/leilighet. Vi skal bli urbane. Og mannen blir nok sexy med hestehalen sin og bysykkelen i hipsteroslo. Selv om han tross alt vil bo på Måserudstubben og Harakrøsset, fremfor Løkka og Grønland, der jeg vil bo. Jeg vil bo i en kjempegammel leilighet, med utgang til balkong fra soverommet. Der vil jeg ha et lite kaffebord og morgensol. Og fri utsikt til knivdrap og voldtekter mens jeg koser meg med en kopp sterk kaffe og puster asfaltstøv og sigaretter. Jeg er forelska i bygårdsleiligheter i Oslo sentrum.

Det er både deilig og skummelt å bli voksen. Jeg liker tanken på selvstendighet, innredning og baby. Ikke så mye rynker, lange pupper og å bli invitert i «lag» (type 50 års lag)

Det er fint vær!

 

Hva heter du? Et innlegg i båsens navn

Jeg er jo en slags selvutnevnt «ekspert» på stereotyper. Jeg elsker båser, og setter alltid mennesker i kategorier. Jeg er ikke politisk korrekt, og det finnes alltid flere tusen unntak. Men det skal sies at navn i grunn sier litt om hvem du er. Eller snarere – hvem foreldrene dine er. Så hva heter du? Og hvem er foreldrene dine?

1. Den fra den superstreite arbeiderfamilien

Marte, Ida, Christian, Lars, Anders, Andreas, Magnus, Stine, Kathrine, Tina, Aleksander. Denne lista kunne vært kjempelang! Foreldrene dine har vanlige jobber på kontor, sykesøstre, elektrikere, lærere, vernepleier. De har mest sannsynlig hatt en enebolig (blokkleilighet hvis du er fra Oslo) og dere har spist hjemmelaget pizza og sett på noe med Dan Børge Akerø i på lørdagskvelden. Du har sikkert ferieminner fra hytte/camping eller charter om du er heldig. Du er nok et helt ok menneske med mange referanser fra Mot i Brøstet og Med Hjartet på rette staden.

2. Den med de ressurssterke foreldrene.

Preben, Aksel, Wilhelm, William, Nicolai, Celina, Celine, Cecilie. Du er oppvokst på Oslo Vest, og foreldrene dine er opptatt av penger og status – mest sannsynlig du også. Du snakker med stemte S’er, går på BI eller er trainee i familiebedriften. Du liker champis, måler penis i form av yacht og russebuss og er generelt et småmotbydelig menneske. (Min venninne Celine er et typisk unntak. Hun er ikke så motbydelig. MEN hun er vestkantfrue.)

 

3. Den som har vokst opp med en alenemor (og mest sannsynlig er født etter år 2000)

Amina Christabelle, Niclas Leander, Noah Chrisander, Emily Angelica, Nathaniel, Leah Angelina. Du har muligens blitt til ved et uhell, eller av veldig ferske par. Moren din vil nok heller bruke penger på restylane og nye pupper (det er forresten din skyld at hun MÅ ha silikon) enn på deg. Du er mest sannsynlig veldig tidlig seksuelt aktiv, og bør være veldig nøye med prevensjon. Historien har en tendens til å gjenta seg i din slekt.

4. Den som har pretensiøse, wannabees som foreldre (gjerne kjendiser)

Bjørg Annabelle Trude Teardrop Isabella Bodil, Frida Camille  Heartflower Harriet Emine. Hva skjer med å ha et tre meter langt navn? Du er forhåpentligvis helt ok. Men foreldra dine er en halvharry kjendis som ønska seg PR på grunn av deg. Du bør føle deg brukt 😦

5. Hippiebarnet/blomsterbarnet/peacebarnet

Karma, Hortensia, Måne, Sol, Storm, Frigg, Fride, Frøya. Du er nok unnfanget på festival, i leire og hasjrus. Du er et ekte kjærlighetsbarn (og det er jo fint), foreldrene dine er nok pedagoger eller selvstendig næringsdrivende (typ, selger urtete fra Bolivia for bedre helse), dere spiser ikke kjøtt. Mest sannsynlig ikke egg og melk heller. Dere bor på landet, driver økologisk og hele familien har dreads og hemp. Dere er aktive demonstranter. Og det verste du kan gjøre mot foreldrene dine er å spise på McDonalds eller å bli kjæreste med en i kategori 2.

6. Den som er bondesønn/datter

Bjørn-Gunnar, Hans, Tor-Anders, John-Olav, Lene-Marie, Ann-Mari. Du er av bondeslekt. Du har traktorlapp, er kanskje med i senterpartiets ungdom og lukter litt rart. Du er ikke redd for møkk under negla, og har gjerne med deg litt fremmedfrykt i bagasjen.

7. Den som er white trash (om det er lov til å si det om nordmenn)

Remi, Roy, Ronny, Rodny, Annita (må uttales med to n’er), Jeanette (kan faktisk skrives Sjanett), Monica, Laila. Foreldrene dine har: rullings, flere uferdige bilprosjekter i hagen, deltidsjobb (eller mottar trygd) og de stemmer mest sannsynlig FrP, «ja, sett bortifra det året da KrF foreslo denna kontantstøtta.» Du jobber nok med bil og mekk, er kriminell, eller trygda om du er mann. Noe innen helsevesenet eller frisør om du er kvinne. Du er nok en del sykemeldt. «Senebetennelse i huet og rævva» – som du pleier å si.

 

Sløyd på høgskolenivå

Jada. I tillegg til at jeg har bachelorvår må jeg ha et annet fag. Valgte liksågodt kunst og håndverk jeg. Og jeg kunne sikkert ha skrevet en hel bok (i allefall mange vers) om hvor grusomt jeg har det i disse timene. Men det tar alt for lang tid, og det blir alt for kjedelig. Vi får ta det i puljer.

Altså. Sløyd. Trearbeidsfag. Og alt som er feil med det.

Før var sløyd ok. Faktisk nesten litt gøy. Vi fikk jo gjerne utdelt en nesten ferdig fuglekasse, og oppgaven var å pusse på den med sandpapir et helt år, og brenne navnet vårt inn under var liksom «the grand finale». Herregud, som jeg gleda meg til den brenninga. Nå får jeg ikke lov til å brenne noe som helst. Jeg får heller ikke noe som er nesten ferdig. Jeg må gjøre alt selv. Og da blir jo jeg litt sånn her:

For på treverkstedet (jeg liker å kalle det sløyden) er det mange skumle maskiner. Vi får ikke høvle for hånd en gang. Og jeg er redd for… Alt.

Og folk sier at jeg bare må passe på å ikke putte fingrene i saga. Men hallo. Hva om jeg får en flis rett i øyet mitt, og blir så forfjamset at jeg putter hele ansiktet mitt inn i båndsaga da. Er det gøy kanskje? Nei. Og det kan skje.

Også blir alt jeg lager kjempestygt. Haha. Flaks at unger ikke får lov til å lage noe som helst på barneskolen

Denne er Sarah sin.

Denne er min.

Og alle ser på meg med et sånt overbærende blikk. Fordi jeg er den dårligste i hele klassen. Herregud. Det er jo jeg som skal være den som ser overbærende på folk. Også skal jeg liksom ha eksamen. I føkkings høvling og vinkelskjæring. Se på bildet mitt a. Jeg kan klisse på masse lim på rammer som er skeive og med masse spriker i jeg. Det er det jeg kan.

God jul.

Hilsen forkjemper for sløyd på lavt nivå

du er ikke kul fordi du er gammel (ellerno?)

I dag er jeg såå bloggete!

Herregud, jeg skal både på trening, og i MØTE! Det er jo stort sett det bloggere driver med. Drikker juice fra anoreksipressa si, trener, kozemozer med chihuahuas og er i viktige møter. 

Jeg har riktig nok ikke sånn presse. Men jeg har juice som jeg kjøpte på tilbud på coop. Og jeg har kozemoza med min chihuahua, og er på vei inn i treningstøyet. Som du sikkert skjønner så skal ikke jeg i noe sponsormøte med nelly.com akkurat. Jeg skal i kjipt møte med banken. Eller. Vi får se om det blir kjipt. Det blir det sikkert ikke. Vi skal nemlig søke lån. Herregud, man er så voksen. Men merk: Voksen. Ikke gammel. 

Digresjon: Jeg hater at jenter på 25 maser om at de har blitt gamle, snakker om «før i tida» og «gamledager» som om de skulle vært 90. Og jeg skjønner heller ikke helt hva dere vil frem til. Er du stolt? Vil du at jeg skal si «Ja, vi er gamle», «Neida, du er ikke gammel» eller hva? Du er ikke gammel, du kan fremdeles se ditt eget kjønnsorgan. Huden din henger ikke foran som en blek rullgardin. Du har alle tenna dine fremdeles. Du går ved egen maskin. Du har ikke rynker (og om du har funnet en strek ved øyet ditt, så gir jeg faen. Kult. Det hakke jeg.)

Det er da ingen som vil gå tilbake til å være 16? Den værste tia i livet ditt er over, vær glad! Du tar bedre valg, har sannsynligvis bedre økonomi, du kan gå på byen og forsyne deg når du vil, du bor i egen leilighet, du har tatt kontroll over egen mens, og slutta å søle så fælt. Feir det!

Og! Det snør i Volda. Jeg får så lyst til å stikke huet i dass og dra ned. Men det har jeg ikke tid til akkurat nå, for jeg skal i banken. 

Man blir venneløs utover natta

Siden sist har jeg gjort en hel rekke med ting. Blant annet har jeg vært på ferie i Karibien og USA. Det var digg. Jeg vil bli en brautende amerikaner når jeg blir stor.

I helgen har jeg vært på festival. Jada. Voldas store stolthet, dokfilmfestivalen. Det var koselig. Ikke minst fordi man fikk se igjen gamle (pene) fjes. Det er bestandig så stas!

Det som ikke er så stas er at man på festival, eller fest generelt virkelig merker at man ikke er singel. Jeg tror at mennesker merker at andre mennesker ikke er single. Kanskje jeg lukter daukjøtt? I hvertfall, så er det kjedelig å ikke ta rommet med noe særlig storm lenger. Det kommer ikke en liten bris i luggen en gang. 

Selvom jeg pynter meg aldri så mye, og er aldri så flott i holdningen og har på meg leppestift fra MAC (som jo er det hippeste) er det ingen som ser meg. Fyfaen, for noen møkkete folk dere er! Så går jeg litt rundt da. Og folk dytter meg, så jeg søler pils på hele meg, og de sier ikke unnskyld en gang. Og jeg bare smiler. Folk danser oppå meg når jeg står alene på dansegulvet og rister stump. Og vennene mine bare forlater meg for å kline med damer som har glittertights, highwaistshorts som presser de to bilringene godt opp i høyden, så de blir mye mer fremtredende enn brystene, og som godt kunne trengt den hippe MAC leppestiften min. Så står jeg der da. Med Celine Dions «all by myself» i bakgrunnen. 

Jeg vet nok hva som er grunnen til at jeg blir venneløs utover lørdagskvelden. Det er fordi jeg ikke ligger med dere.

Herregud, mine flotte venner. Jeg kunne jo gjerne ha ligget litt med dere sånn i totida jeg. Hvis du hadde giddi å skravla og dansa litt med meg først. Så raus er jeg faktisk. Man må jo dele på det man har. 

Titt

Jeg lever. Jeg bare.. Har gjort masse ting. Noen ting har jeg hatt skikkelig lyst til! Som å dra på ferie for eksempel. Og noen ting har jeg ikke hatt lyst til i det hele tatt. Som å holde på med bachelor.

Fikk tips om at jeg skulle ta disse «ting som irriterer meg» i videoform i steden. Det hørtes gøy ut. Men hallo. Skal jeg liksom sitte her hjemme i leiligheten og snakke til kameraet? Og legge det ut etterpå? Det er jo dritskummelt.

Jaja. Vi får se. Jeg er jo tross alt en sweet bloggah girl.

 

Kreativitet, «livets skole» og lugg

Etter et artig antall kaffekopper og sigaretter og brutte løfter til meg selv, har jeg surna helt. Sofaen, pcen, word, en kaffe, hjertebank, setning, slett, setning, røyk, facebook, setning, slett, røyk, ny kaffe.

Hvordan kan jeg være så opptatt av kreativitet og inspirasjon, når jeg akkurat nå er så uinspirert og muggen? Hvordan har jeg fått til å skrive noe som helst? Hvorfor er folk så flinke? Og hva faen skal jeg bli når jeg blir stor da? Jeg vil jo bli forfatter, skuespiller eller telefondame. Og sånn telefondame trenger de ikke lenger. For man kan bare ringe nå. Ikke noen sentral man må innom med en hyggelig dame som sender deg videre dit du skal. Neida. Det må du ta ansvar for selv. Også jeg som tenkte å bli det mest populære telefondama på hele sentralen. Kanskje til og med de telefonerende ringerne kunne spørre etter meg, om de kom til andre telefondamer. Kanskje de savnet meg om jeg hadde ferie.

 

(Dette er et bilde som ikke har noe med saken å gjøre)

Men det går altså ikke. Og man kan ikke bli forfatter er skuespiller (som jo er jævlig pretensiøst av meg i utgangspunktet) – om man ikke er kreativ. 

For surner jeg mer nå, så kommer det eneste stedet navnet mitt er berømt til å være NAV. Og jeg kommer til å skrive på jobb og utdanningsfeltet i facebook «livets skole» – som jo bare er noe du skriver fordi du tror det er kult, mens det egentlig er skikkelig taper. Også kommer jeg til å sitte hjemme i mine grønne lenestoler med sånn spak på siden som man drar i for å få opp fotskammelen. Der vil jeg sitte og klage på Jens Stoltenberg, NAV og ungdommen, mens jeg sakte surner inn i takt med bakteriefloraen i mitt eget underliv. Så får jeg ikke besøk fordi det lukter der, og jeg har altfor mange katter, som jeg ikke klarer å ta vare på. Så kommer VG og avdekker at det bor 600 katter hos meg, 400 av dem er døde, og de intervjuer naboen min som er dagens helt fordi han tipset VG. Også er det naboen som blir kjendis og ikke jeg. Fy faen, så surt.

Så leste jeg et innlegg på en av mine favorittblogger. Les HER, og bli glad 🙂 Og plutselig hadde jeg skrevet en hel masse setninger. Ikke bare i dette blogginnlegget, men på word også. 

Jeg innser at dette ble et av mange klagende innlegg, og du tenker kanskje: «hold kjeft og få deg en jobb på kiwi som alle andre.» Da sier jeg «Hold kjeft selv, for det er du som en gang kommer til å bli kjendis på Norge rundt, fordi du har dårlig ånde og lugg – som denne damen jeg så på TV forleden»

Snakkes 

Det å bli forelska i de som ikke finnes

Jeg var et snodig barn. Bare se her:

Jeg så selvfølgelig ikke sånn ut med vilje. Men med en far som var frisør, stilte i hockey med permanent når han skulle gifte seg, og en mormor som er litt over gjennomsnittet glad i husflid og nikkers, ble utfallet sånn. Og jeg som var en oppmerksomhetssyk linselus allerede da koset meg i blitzregnet og poset slik jeg så de gjorde i katalogene fra ellos.

Jeg tror det begynte ca her. Jeg ble forelska i en karakter. Det var Gaston, fra skjønnheten og udyret som gjaldt. Jeg var den som ble lei meg da udyret så brutalt kaster ham ned fra slottstårnet på slutten. Men Gaston var liksom tegnet.. Og selv om jeg så ut som CowboyLaila, var jeg ikke dum. Jeg skjønte at det ikke kom til å bli oss.

Da tegnefilmen ble til «ekte film» som jeg kalte det, har jeg hatt mange slike forelskelser. Alltid norske skuespillere. Alltid sånne som ingen forstår at man blir forelska i. Aldri Jon Almaas (som jeg vet ikke er en skuespiller, men alle liker han, så han er med), Kåre Conradi, Trond Espen Seim eller Nicolai Cleve Broch.

Derimot: Geir Børresen, Kai Remlov, Johannes Joner og Fridtjov Såheim var mine hjertebarn.

Men jeg vil jo aldri vite om det egentlig var de jeg var forelska i, eller bare karakterene de spilte. Om kjærestene mine var ekte eller om de egentlig er skikkelig kjipe på fritiden. Fridtjov Såheim ER kjip, for han er jo gift med en hurpe. Så han har jeg slått opp med og lagt på hylla.

Og nå.. Nå er jeg så forelska at alle er kjempelei svermeriet mitt. Frank Kjosås gir meg personlighetsforstyrrelser opp og i mente. Jeg dør. Ja – jeg har sett halvbroren. Flere ganger. Og jeg elsker det. Jeg elsker han. Men jeg vet jo ikke egentlig om det er Fred eller Frank som gjør at jeg dør litt. Jeg tror det er Fred, men han finnes jo ikke. Så da må det være Frank.

Jeg skal se Bibelen i morgen. Og Frank Kjosås er min Jesus. Og da skal jeg heie han fram. Etter forestillingen skal jeg gå frem med en liten rose (slik jeg gjør etter alle forestillingene hans), så skal jeg kysse han på kinnet. Kommentere at han lukter litt svette. Det liker han nemlig at jeg sier. Så skal jeg si at jeg godt kan gå i forveien og begynne med middagen. Også sier han at jeg er den snilleste og peneste i verden. Selvfølgelig ikke på sin egen dialekt. Han snakker bokmål.

Og ja. Jeg er litt gal. Men det er fordi jeg hadde så rare klær da jeg var liten.

Nå skal det sies at jeg også er forelska i en som finnes. Og da tenker kanskje du: Stakkars han. Men det er ikke så synd på han. Tenk om de jeg var fantasikjæreste med fantes på ordentlig du.