Det å bli forelska i de som ikke finnes

Jeg var et snodig barn. Bare se her:

Jeg så selvfølgelig ikke sånn ut med vilje. Men med en far som var frisør, stilte i hockey med permanent når han skulle gifte seg, og en mormor som er litt over gjennomsnittet glad i husflid og nikkers, ble utfallet sånn. Og jeg som var en oppmerksomhetssyk linselus allerede da koset meg i blitzregnet og poset slik jeg så de gjorde i katalogene fra ellos.

Jeg tror det begynte ca her. Jeg ble forelska i en karakter. Det var Gaston, fra skjønnheten og udyret som gjaldt. Jeg var den som ble lei meg da udyret så brutalt kaster ham ned fra slottstårnet på slutten. Men Gaston var liksom tegnet.. Og selv om jeg så ut som CowboyLaila, var jeg ikke dum. Jeg skjønte at det ikke kom til å bli oss.

Da tegnefilmen ble til «ekte film» som jeg kalte det, har jeg hatt mange slike forelskelser. Alltid norske skuespillere. Alltid sånne som ingen forstår at man blir forelska i. Aldri Jon Almaas (som jeg vet ikke er en skuespiller, men alle liker han, så han er med), Kåre Conradi, Trond Espen Seim eller Nicolai Cleve Broch.

Derimot: Geir Børresen, Kai Remlov, Johannes Joner og Fridtjov Såheim var mine hjertebarn.

Men jeg vil jo aldri vite om det egentlig var de jeg var forelska i, eller bare karakterene de spilte. Om kjærestene mine var ekte eller om de egentlig er skikkelig kjipe på fritiden. Fridtjov Såheim ER kjip, for han er jo gift med en hurpe. Så han har jeg slått opp med og lagt på hylla.

Og nå.. Nå er jeg så forelska at alle er kjempelei svermeriet mitt. Frank Kjosås gir meg personlighetsforstyrrelser opp og i mente. Jeg dør. Ja – jeg har sett halvbroren. Flere ganger. Og jeg elsker det. Jeg elsker han. Men jeg vet jo ikke egentlig om det er Fred eller Frank som gjør at jeg dør litt. Jeg tror det er Fred, men han finnes jo ikke. Så da må det være Frank.

Jeg skal se Bibelen i morgen. Og Frank Kjosås er min Jesus. Og da skal jeg heie han fram. Etter forestillingen skal jeg gå frem med en liten rose (slik jeg gjør etter alle forestillingene hans), så skal jeg kysse han på kinnet. Kommentere at han lukter litt svette. Det liker han nemlig at jeg sier. Så skal jeg si at jeg godt kan gå i forveien og begynne med middagen. Også sier han at jeg er den snilleste og peneste i verden. Selvfølgelig ikke på sin egen dialekt. Han snakker bokmål.

Og ja. Jeg er litt gal. Men det er fordi jeg hadde så rare klær da jeg var liten.

Nå skal det sies at jeg også er forelska i en som finnes. Og da tenker kanskje du: Stakkars han. Men det er ikke så synd på han. Tenk om de jeg var fantasikjæreste med fantes på ordentlig du.