Kreativitet, «livets skole» og lugg

Etter et artig antall kaffekopper og sigaretter og brutte løfter til meg selv, har jeg surna helt. Sofaen, pcen, word, en kaffe, hjertebank, setning, slett, setning, røyk, facebook, setning, slett, røyk, ny kaffe.

Hvordan kan jeg være så opptatt av kreativitet og inspirasjon, når jeg akkurat nå er så uinspirert og muggen? Hvordan har jeg fått til å skrive noe som helst? Hvorfor er folk så flinke? Og hva faen skal jeg bli når jeg blir stor da? Jeg vil jo bli forfatter, skuespiller eller telefondame. Og sånn telefondame trenger de ikke lenger. For man kan bare ringe nå. Ikke noen sentral man må innom med en hyggelig dame som sender deg videre dit du skal. Neida. Det må du ta ansvar for selv. Også jeg som tenkte å bli det mest populære telefondama på hele sentralen. Kanskje til og med de telefonerende ringerne kunne spørre etter meg, om de kom til andre telefondamer. Kanskje de savnet meg om jeg hadde ferie.

 

(Dette er et bilde som ikke har noe med saken å gjøre)

Men det går altså ikke. Og man kan ikke bli forfatter er skuespiller (som jo er jævlig pretensiøst av meg i utgangspunktet) – om man ikke er kreativ. 

For surner jeg mer nå, så kommer det eneste stedet navnet mitt er berømt til å være NAV. Og jeg kommer til å skrive på jobb og utdanningsfeltet i facebook «livets skole» – som jo bare er noe du skriver fordi du tror det er kult, mens det egentlig er skikkelig taper. Også kommer jeg til å sitte hjemme i mine grønne lenestoler med sånn spak på siden som man drar i for å få opp fotskammelen. Der vil jeg sitte og klage på Jens Stoltenberg, NAV og ungdommen, mens jeg sakte surner inn i takt med bakteriefloraen i mitt eget underliv. Så får jeg ikke besøk fordi det lukter der, og jeg har altfor mange katter, som jeg ikke klarer å ta vare på. Så kommer VG og avdekker at det bor 600 katter hos meg, 400 av dem er døde, og de intervjuer naboen min som er dagens helt fordi han tipset VG. Også er det naboen som blir kjendis og ikke jeg. Fy faen, så surt.

Så leste jeg et innlegg på en av mine favorittblogger. Les HER, og bli glad 🙂 Og plutselig hadde jeg skrevet en hel masse setninger. Ikke bare i dette blogginnlegget, men på word også. 

Jeg innser at dette ble et av mange klagende innlegg, og du tenker kanskje: «hold kjeft og få deg en jobb på kiwi som alle andre.» Da sier jeg «Hold kjeft selv, for det er du som en gang kommer til å bli kjendis på Norge rundt, fordi du har dårlig ånde og lugg – som denne damen jeg så på TV forleden»

Snakkes