Hattifnatten

Hattifnatter er alvorlige, stille vesener. De har verken evnen til å høre eller prate, derimot er de ekstremt vare på følelser. De kan kjenne en storm på mils avstand. De er ofte også symbolet på melankoli og ensomhet.

Deres hovedinteresse er været. Hattifnattenes hemmelighet er nemlig at de kun har evnen til å føle når de er utsatt for lynstormer.

«Jeg er en man kan stille klokka etter.» Hun sukker. Prøver å si det høyt ut i rommet. Og hører hvordan den hvesende stemmen ikke helt klarer å bære ordene. Slik hun selv ikke helt klarer å bære sitt eget hode. Om hattifnatter hadde halser, så hadde hun hvertfall hengt med hodet.

Det har lynt i ukevis. Og for hattifnatter er det en sensasjon. Lynstormer er det beste som finnes nemlig. Da føler man i hytt og gevær. Men akkurat denne hattifnatten  henger litt med hodet for nettopp dette. Fordi hun er forutinntatt, og veldig klar over det. Hun ser opp. Den gnistrende himmelen lyser i skittengult. Er det uttrykk for regn enda da? Nei. Ikke en sky. Det er sekstiende gang hun ser opp bare i kveld. Fordi hun vet at det kommer til å begynne å regne. Noen særlig langvarig lykke har hun ikke stor tro på. Ikke fordi hun egentlig har noe erfaring med værforandring. Det er stortsett sol med sky, som det er avbildet i værmeldingen.

(Du må ikke forvirres av hattifnattenes bilde av vær. Lyn er det beste som finnes. Sol, som naturlig nok ofte er oppfattet som kurrant vær, er egentlig ganske kjedelig for en hattifnatt.) Men nå er det altså lynstormer som bare det. Og hun er ganske sikker på at hun ikke får tilbake sola med sky, uten å få en skikkelig regnskur først. Og hun er jo ikke vanntett en gang.

Også er det det der med å føle da. Da gjør hun som hun er best til. Hun later som hun ikke gjør det. Hun skyver det unna. Putter det under en stein, lukker øynene og venter på at det skal forsvinne. Eller i det minste venter på å ta det frem til omgivelsene er trygge. Dette er hun mester på. Å distansere seg. På den måten er hun trygg. Tror hun. Trodde hun..

(Hattifnatter har tross alt aldri blitt beskyldt for å være de smarteste vesnene i mummidalen. Det sier seg kanskje selv, når det de er mest opptatte av er været.)

For å være helt sikker på å ikke få vann i hele kroppen, og drukne, plukker frøken hattifnatt en stor blomst. Så holder hun den over hodet og venter på at regnet skal komme.

 

Og hun nynner:

«My stubborn skin is wearing thin
I bared my soul you waltzed right in»

 

 

 

koffein og faen

Jeg ville ikke fortelle hva jeg drømte. Det skulle liksom være en hemmelighet.

Men så klarer jeg ikke helt å glemme det heller. Og jeg prøver å fange blikket ditt. Men når jeg får det, ser jeg bort. Bare fordi jeg er redd for å se hva du tenker.

Jeg har kaffehodepine, for å skjule smaken av søvn.

Den bitre smaken av ensomhet, og ikke minst.. Drukner jeg lengselen i koffein og sølevann.

Jeg vil drømme, uten å våkne

Love violently, kill tenderly

I beste fall er jeg spesiell. Men det vil ikke si at jeg betyr noe for deg.

Kanskje du trenger meg. Det finnes jo flere grader av trengsel.

«What I am to you is not real. What I am to you, you do not need. What I am to you, is not what you mean to me.» synger Damien Rice for meg. Og jeg tenker at han har et poeng eller to. Og jeg er så kryptisk fordi jeg ikke egentlig vet hva jeg skal si. Annet enn at du er bra. Dritbra. Bare ikke for meg akkurat nå.

Hvis jeg ser bortfra at du egentlig er perfekt.

Perfekt utilgjengelig

Mymlens dagbok

Hun er våt i håret av snø. Desember har aldri vært favorittmåneden hennes. Ikke vinteren i det hele tatt. Hun liker aller best å gå barbeint, og det kan fort være upraktisk i minusgrader. Hun sparker støvlene av seg i gangen, kryper opp i senga og setter på ovnen så hun kan legge føttene på den.

Hun vil ikke tenke, men hun må det. For hun er trist. Trist og glad på en gang.

Egentlig har Mymler bare plass til en følelse av gangen. Men nå har hun to. To følelser og en hel person. Inni. Det er ikke plass, konkluderer hun med. Og hun kan jo ikke godt sitte igjen med alt sammen, da kommer hun til å sprekke når hun minst venter det. Men fjerner hun mannen, er hun ikke glad mer. Og tristhet er ikke noe som forsvinner helt av seg selv, hvis du skjønner.

Hun snur seg i senga. Skjønner at det hun prøver å skrive ikke er logisk i det hele tatt. Hun fniser. Selvom hun ikke er lykkelig.

Hun heklet sikkerhetsnett til hjertet sitt for lenge siden. Det kan jo ikke bare rakne nå? Hun legger dyna over hodet i fortvilelse, og tenker for seg selv at noen dager er hun så svak at det er flaut. Hun rødmer der inne, og vet.. At i morgen er hun sterk

Du vet du kan förändra allting

Med intensitet som spisse bølger
Slår du

Det gjør ikke vondt
Bare litt

Jeg vil tillate meg selv å føle
Stole på deg

Vil du lære meg
Å gå på vannet?

En hemuls dagbok

«Hemulen våknet langsomt og kjente seg selv igjen. Han skulle ønske han var noen han ikke kjente.»

Videre drikker Hemulen et glass vann og kryper tilbake i hemulsenga si. Rommet er fylt med rot, men det sølvaktige lyset fra månen utenfor får skrotet til å se nesten fint ut. Levende synes han. Han skulle ønske han aldri hadde våknet. Ikke nå, da det var natt. For når dagen har tredd på seg den tunge svarte søppelsekken og blitt natt, blir alt litt tristere. Og er det noe denne hemulen ikke liker er det tristhet og melankoli. Og akkurat nå er han overrumplet av begge deler. Han trekker på seg de lange ullsokkene sine og legger hodet tilbake på puta. «Er man varm på føttene, er det lettere å sove.» Han prøver å forme det. Men det er ikke et ordentlig ordtak hører han.

Han skulle ønske han var et mummitroll. Et lykkelig, eventyrlystent mummitroll, hvis eneste bekymring i livet er om mumrik står på broen og spiller på munnspillet sitt om våren. Og det gjør han jo. Alltid. Dessuten går mummitrollet i dvale om vinteren. Han slipper hele den lange, tunge, mørke vinteren. Men sånt ligger ikke i naturen til hemuler. Desverre.

Han blir liggende og se på sølvrotet. Tenker at han skulle ha ryddet, men han orker ikke. Det er alt for mye. Og nå når det er natt, har han dessuten en unnskyldning. Han skulle ha sovet nå. Men det går ikke. Han kikker ut av vinduet. Speider etter hufser, men ser ingenting. Det hadde da vært så spennende å se en hufse. Men nei. Bare hotellet, som ligger tomt og truende der det alltid har ligget. Han blir sittende og lytte. Det er stille. Skremmende stille faktisk. Som om hele verden har forlatt ham.

Han prøver å huske hva han drømte. Hva virkeligheten og melankolien så brutalt rev ham løs fra. Husket han det ikke i stad? Han rister opprørt på hodet. Har nesten lyst til å banne, men det er ingen som hører han uansett, så han anser det som unødvendig. Han bestemmer seg omsider for at han drømte om en hare. En blå hare i en skog. Nei! Ved et vann. En blå hare ved havet og stranden. Det var sol og hemulen satt i en fluktstol sammen med hemuler og hattifnatter. Forbi gikk både My, Sniff og Snorkfrøken, og de hadde lyst til å ha han med på å plukke skjell til mummimammas rosebed. Og så koste de seg og sang sommersanger hele dagen. Både deLillos og Postgirobygget.

Selvfølgelig gjorde de ikke det. Og selvfølgelig hadde han ikke drømt det. Bare dumme folk har slike drømmer. Og var det noe Hemulen visste var det at han ikke var dum. Hadde det bare vært så enkelt. Han slurper i seg et par kopper te. Skrur på lyset. Skrotet er ikke fint og sølvaktig lenger. Det er bare rot og i veien. Han sparker bort noen klær på veien mot sengekanten. Tenker at han burde hatt honning i teen, men det har han ikke.

Så han setter på ovnen, tar frem pcen, og begynner å skrive

All about love. Or.. Something about love

Irony. I have a love/hate relationship with the term love. I have wanted to write about it for quite some time.. The thing is. My point of view has kind of changed lately. But that is way to unsolved to write about. So I choose to skip the new way of thinking until I figure it out, and just write it old style. I call it:

Love. Version one

I have always been curious about love. I don’t want to do this from the beginning. That would be boring, and playground love is not really interesting. It’s cute, but not interesting.

Anyways. I’ve been craving for this feeling since I was about fourteen. People that I’ve been talking to after I’ve been practically obsessed with the love-thing have said that they wanted, and still want to be loved. To actually love yourself is not as important as being loved. I find that quite strange. I have always wanted to love. To feel something deep for someone else. I know that there is a huge chance that I fail, and that my love won’t feel the same for me, and that it’s probably gonna hurt as hell. But it will heal. It always does.

I want to drive on red light. I want to show someone my heart and say «take it!» And maybe get it ripped out and never returned. Cause that would be so much better than to have a whole one alone. A whole heart is a cold heart.

 

Tidsfordriv

Enkelte dager går ekstremt sakte.
Da løper jeg, med lette skritt forbi
skyggen av meg selv
Mens jeg blåser såpebobler fulle av tanker
trekker inntrykkene inn
sjelen har evalueringsmøte
puster ut uferdige konklusjoner
innrammet i tynn såpe
Barbente føtter
møter massiv asfalt
Jeg trenger uansett hardere hud under føtten

Tom og Ensom

”En nattafortelling for de søvnløse og fortapte”

Jeg fant plutselig ut at det kanskje er på tide å sette litt ord på følelser igjen. Jeg var flink til det før. Nå er jeg flinkere til å føle i litt ufrivillig hemmelighet. Særlig når det er mørkt, og de flinke barna sover føler jeg særdeles mye. Eller lite. Kall det hva du vil, for det som preger meg er som regel tomhet.

Jeg skulle egentlig ønske at jeg heller var deprimert, eller sint, eller kanskje til og med begge deler. For tomheten er så vanskelig å angripe. For samtidig som jeg er tom, så er jeg så full. Jeg er så fylt opp til randen av ingenting. Og når den store, feite tomheten kommer (vi kan godt kalle han Tom, for enkelhetens skyld), så tar han med seg det jeg følte i går, eller forrige uke, og bare flytter inn i kroppen min. Uten min tillatelse. Så tenker jeg rasjonelt at: «jeg var jo ikke tom i går. Jeg var ikke tom forrige uke. Jeg var egentlig ikke tom i stad.» Men da prøver Tom og overbevise meg om at «jo, det var du. Du følte ikke noe i går, eller i forrige uke, eller i stad.» Også tror jeg at jeg er tom hele tiden.

Tom er en slitsom fyr. Han stresser meg. Fordi han er en slave av tiden. Jeg er ikke egentlig det. Men Tom blir opptatt av at klokka er mye, og at jeg egentlig skal være opplagt om noen timer. Misforstå meg ikke, han driter egentlig i det, men han vil at jeg skal vite det. Han gjør det kun for å være slem.

Tom går hånd i hånd med Ensom. Ensom er Toms kvinnelige kompanjong, og når Tom er i det ekstra ondskapsfulle hjørnet, inviterer han henne. En vesentlig forskjell på Tom og Ensom er at Ensom kommer bare når jeg er alene. Hun angriper når jeg er svakest, og hun holder meg våken om natta. Tom kan man tidvis overvinne, men Ensom er en hard negl. Hun sitter på mellomgulvet og tramper. Ikke så hardt at det gjør vondt, så hun har nok ikke sko, men så hardt at man kjenner at hun er der. Ensom er konstant. Og ensom kan ikke forsvinne uten hjelp fra utsiden.

Det fine med Tom og Ensom, er at jeg glemmer de litt når de går sin vei. De setter liksom ikke varige spor. Eller så er det bare jeg som har veldig fokus på nåtid. De har heller ikke fått noen innvirkning på det helligste. Hjertet. Og det skal de heller ikke få.

Og heldigvis så finnes det noen ganger riddere som kan jage begge to på huet og ræva ut. Da er jeg ikke hverken tom eller ensom lenger, men som regel tilfreds eller tilfreds pluss, det avhenger av ridderen.

Jeg vet ikke hva det er jeg liker så godt, eller hva som gjør natta så mye mer fredelig av å ha noen andre der. Men det er noe med varmen, tryggheten, og kanskje det at jeg får meg selv til å tro at jeg er litt ønsket hos noen andre. Jeg liker at noen har bruk for meg. For hvis det bare er denne kontakten, at noen andre er der, så kan jeg jo bare kjøpe meg en Barbara. Og det tror jeg fungerer heller dårlig.

Jeg tar meg selv i å lure på hvor de blir av. Om de venter på meg. Kanskje lurer de i vinduskarmen. Eller kanskje går de til noen andre, og tar bolig der en stund, så andre ikke får sove. En ting er i hvertfall klart, at i så tilfelle, så trengs det mange riddere.

Tenk så fint det hadde vært. En hel hær av søvnsoldater.