Titt

25 apr

Jeg lever. Jeg bare.. Har gjort masse ting. Noen ting har jeg hatt skikkelig lyst til! Som å dra på ferie for eksempel. Og noen ting har jeg ikke hatt lyst til i det hele tatt. Som å holde på med bachelor.

Fikk tips om at jeg skulle ta disse «ting som irriterer meg» i videoform i steden. Det hørtes gøy ut. Men hallo. Skal jeg liksom sitte her hjemme i leiligheten og snakke til kameraet? Og legge det ut etterpå? Det er jo dritskummelt.

Jaja. Vi får se. Jeg er jo tross alt en sweet bloggah girl.

 

Reklamer

Kreativitet, «livets skole» og lugg

25 feb

Etter et artig antall kaffekopper og sigaretter og brutte løfter til meg selv, har jeg surna helt. Sofaen, pcen, word, en kaffe, hjertebank, setning, slett, setning, røyk, facebook, setning, slett, røyk, ny kaffe.

Hvordan kan jeg være så opptatt av kreativitet og inspirasjon, når jeg akkurat nå er så uinspirert og muggen? Hvordan har jeg fått til å skrive noe som helst? Hvorfor er folk så flinke? Og hva faen skal jeg bli når jeg blir stor da? Jeg vil jo bli forfatter, skuespiller eller telefondame. Og sånn telefondame trenger de ikke lenger. For man kan bare ringe nå. Ikke noen sentral man må innom med en hyggelig dame som sender deg videre dit du skal. Neida. Det må du ta ansvar for selv. Også jeg som tenkte å bli det mest populære telefondama på hele sentralen. Kanskje til og med de telefonerende ringerne kunne spørre etter meg, om de kom til andre telefondamer. Kanskje de savnet meg om jeg hadde ferie.

Image

 

(Dette er et bilde som ikke har noe med saken å gjøre)

Men det går altså ikke. Og man kan ikke bli forfatter er skuespiller (som jo er jævlig pretensiøst av meg i utgangspunktet) – om man ikke er kreativ. 

For surner jeg mer nå, så kommer det eneste stedet navnet mitt er berømt til å være NAV. Og jeg kommer til å skrive på jobb og utdanningsfeltet i facebook «livets skole» – som jo bare er noe du skriver fordi du tror det er kult, mens det egentlig er skikkelig taper. Også kommer jeg til å sitte hjemme i mine grønne lenestoler med sånn spak på siden som man drar i for å få opp fotskammelen. Der vil jeg sitte og klage på Jens Stoltenberg, NAV og ungdommen, mens jeg sakte surner inn i takt med bakteriefloraen i mitt eget underliv. Så får jeg ikke besøk fordi det lukter der, og jeg har altfor mange katter, som jeg ikke klarer å ta vare på. Så kommer VG og avdekker at det bor 600 katter hos meg, 400 av dem er døde, og de intervjuer naboen min som er dagens helt fordi han tipset VG. Også er det naboen som blir kjendis og ikke jeg. Fy faen, så surt.

Så leste jeg et innlegg på en av mine favorittblogger. Les HER, og bli glad 🙂 Og plutselig hadde jeg skrevet en hel masse setninger. Ikke bare i dette blogginnlegget, men på word også. 

Jeg innser at dette ble et av mange klagende innlegg, og du tenker kanskje: «hold kjeft og få deg en jobb på kiwi som alle andre.» Da sier jeg «Hold kjeft selv, for det er du som en gang kommer til å bli kjendis på Norge rundt, fordi du har dårlig ånde og lugg – som denne damen jeg så på TV forleden»

Image

Snakkes 

Det å bli forelska i de som ikke finnes

21 feb

Jeg var et snodig barn. Bare se her:

meg

Jeg så selvfølgelig ikke sånn ut med vilje. Men med en far som var frisør, stilte i hockey med permanent når han skulle gifte seg, og en mormor som er litt over gjennomsnittet glad i husflid og nikkers, ble utfallet sånn. Og jeg som var en oppmerksomhetssyk linselus allerede da koset meg i blitzregnet og poset slik jeg så de gjorde i katalogene fra ellos.

Jeg tror det begynte ca her. Jeg ble forelska i en karakter. Det var Gaston, fra skjønnheten og udyret som gjaldt. Jeg var den som ble lei meg da udyret så brutalt kaster ham ned fra slottstårnet på slutten. Men Gaston var liksom tegnet.. Og selv om jeg så ut som CowboyLaila, var jeg ikke dum. Jeg skjønte at det ikke kom til å bli oss.

GastonVillain

Da tegnefilmen ble til «ekte film» som jeg kalte det, har jeg hatt mange slike forelskelser. Alltid norske skuespillere. Alltid sånne som ingen forstår at man blir forelska i. Aldri Jon Almaas (som jeg vet ikke er en skuespiller, men alle liker han, så han er med), Kåre Conradi, Trond Espen Seim eller Nicolai Cleve Broch.

Derimot: Geir Børresen, Kai Remlov, Johannes Joner og Fridtjov Såheim var mine hjertebarn.

Men jeg vil jo aldri vite om det egentlig var de jeg var forelska i, eller bare karakterene de spilte. Om kjærestene mine var ekte eller om de egentlig er skikkelig kjipe på fritiden. Fridtjov Såheim ER kjip, for han er jo gift med en hurpe. Så han har jeg slått opp med og lagt på hylla.

Og nå.. Nå er jeg så forelska at alle er kjempelei svermeriet mitt. Frank Kjosås gir meg personlighetsforstyrrelser opp og i mente. Jeg dør. Ja – jeg har sett halvbroren. Flere ganger. Og jeg elsker det. Jeg elsker han. Men jeg vet jo ikke egentlig om det er Fred eller Frank som gjør at jeg dør litt. Jeg tror det er Fred, men han finnes jo ikke. Så da må det være Frank.

fining

Jeg skal se Bibelen i morgen. Og Frank Kjosås er min Jesus. Og da skal jeg heie han fram. Etter forestillingen skal jeg gå frem med en liten rose (slik jeg gjør etter alle forestillingene hans), så skal jeg kysse han på kinnet. Kommentere at han lukter litt svette. Det liker han nemlig at jeg sier. Så skal jeg si at jeg godt kan gå i forveien og begynne med middagen. Også sier han at jeg er den snilleste og peneste i verden. Selvfølgelig ikke på sin egen dialekt. Han snakker bokmål.

Og ja. Jeg er litt gal. Men det er fordi jeg hadde så rare klær da jeg var liten.

Nå skal det sies at jeg også er forelska i en som finnes. Og da tenker kanskje du: Stakkars han. Men det er ikke så synd på han. Tenk om de jeg var fantasikjæreste med fantes på ordentlig du.

Veggen

17 feb

Jeg trodde humøret mitt var på bånn fra før. Helt til en gammel gnom feis på meg i køen i går. Det var fint. Jeg smilte tappert og lukta surkålfis resten av dagen. 

Det fine er at folk liker meg når jeg er sur. De synes jeg er søt. Og det er bra, for jeg synes bare jeg er shtøgg. Også liker jeg at vi surfitter tydeligvis har anlegg for å bli populære. 

Egentlig er jeg ikke så shtøgg. Jeg er jo aldri så pen som når jeg er deprimert. Jeg får nemlig for meg at jeg kan vaske og sminke den vekk. Så jeg tror egentlig at de peneste menneskene er de sureste og tristeste. Derfor er det ofte en pen og en stygg i et forhold. (Bortsett fra i mitt da. For her i huset ser vi faen i meg ut som Askepott hele gjengen!)

Forrige gang jeg var deprimert ble jeg veldig tynn. Ser ikke de tendensene nå. Det gjør meg bitter. Jeg kledde det litt. Når jeg er tjukk er jeg liksom mer søt. Da ser jeg østfoldsk, velfødd og gladtjukk i. Ja. Litt charter-Hilde. Og jeg skal ikke lyve, jeg liker det litt..

For når magan er det som treffer veggen først. Da er det ikke like ille å møte veggen 🙂

ImageP.S. Jeg aner ikke hva jeg gjør her. Prøver sikkert å være diggggg. Jada. Jeg er wannabe

 

Proteinkakaosheik

8 feb

Er du som meg og ikke gidder å kjøpe proteinpulver? Jeg lagde en ganske god shake i stad 🙂

Naturlig proteinshake med kakao og kanel:

1 rått egg

1 ss Cottage cheese

2 ss vann

2 ss tyrkisk yoghurt

1 ts kanel

1 1/2 ts raw kakaopulver

1 1/2 ts sukrin

Image

Drakk denne før trening. Da jeg ikke var lysten på at den skulle stå og bli varm mens jeg trente. Også var jeg litt sulten, så denne passer som mellommåltid også. Jeg ble god og mett 🙂

Planene for kvelden er at mannen skal på lærarfest. Jeg skal være hjemme i sofaen og se idol. Også skal jeg være sur for at jeg skal på jobb på lørdag. Jeg vil jo som kjent bare bindes fast til sofaen frem til sommern. Og trene da. Man skal da søren bli fjong og flott

Sippeguri

7 feb

I dag fant jeg ut at jeg ikke egentlig er sur. Jeg er lei meg. Hverdagssur er jeg. Det er jeg jo litt hver dag. Akkurat der mener jeg at fem om dagen er bra. Fem surmulinger i løpet av en dag, så lever man lenge.

Lei deg? spør du. Ja. Svarer jeg. Jeg vet ikke hvorfor, jeg bare er det. Ingenting er noe særlig gøy om dagen. Så da tar jeg med dyna på stua. Da føles det litt som om jeg er sjuk. Og det er fint. For da er jeg i hvertfall ikke lei meg. Og da kan jeg jo tenke for eksempel: «Pokker ta den influensaen altså. I år har’n jaggu i meg vært ille. A Bodil nerri buttikken ernte fresk enda.» Så kan jeg dra inn tullesnørret mitt, som egentlig bare er noen halvkjipe buser, også kan jeg orke meg litt over det. Det kommer til å fungere. En stund. 

Image

Gregersen er fin da. 

Før var jeg så kreativ da jeg var deprimert. Alle de flinke folka er jo superdeppa. Det er jeg helt sikker på. Bortsett fra i romantikken da. Men da utretta de jo bare stygge bilder og teite bøker uansett, så det viste seg å være heller dårlig. Nå er jeg ikke kreativ i det hele tatt. Jeg vil bare telle malingsfiberene i veggen, utsette skolearbeid litt til, sånn at jeg kommer til å gå på veggen fordi jeg ikke får det til, og kjøpe meg masse nye ting. Men det har jeg ikke penger til. 

I stad fikk jeg forresten lyst til å lage meg te og lese Saabye Christensen. Men så kom jeg på at te er for homser og jeg har ikke noen Saabye Christensen bok. Så jeg begynte å telle fra starten igjen.

Landsproblem med breiing på seter – min fanesak

6 feb

I dag så jeg en feiende flotte sak på forsiden av aftenposten: ”Er det greit å breie seg i setet – før i tiden var man høflig og reiste seg for andre.”

Neimen hei i-land, jeg har savna deg sånn. Jeg er klar over at jeg selv har hopevis av i-landsproblemer og irriterer meg over alt og alle. Men jeg er en idiot som skriver blogg, ikke redaktør i en stor norsk avis. Og hadde jeg vært det så hadde jeg gitt denne journalisten en god dose buksevann.

Jada. Skjønner at det kan være irriterende om du ikke finner deg en plass på toget. Men ta grep om egen ryggrad og si i fra da! ”Flytt beina dine, jeg skal sitte”. Og hvis du ikke tør det, så si i fra til de som jobber på toget

Krev din plass, og hat i stillhet. Klag til de som orker å høre på (det gjør jeg). Eller skriv blogg om hvor teite folk er. Ikke krev at staten skal bruke penger på at psykologer skal forske på hvorfor folk breier seg. Jeg dør. Skal staten ta ansvar for å tørke deg i stussen fordi det er tungt å strekke seg? Jeg forstår irritasjonen. Jeg hater å kjøre offentlig transport. Vi er generelt rimelig dårlige på samferdsel i dette landet. Og når alle de selvopptatte haugene med kjøtt skal stues sammen i et kjøretøy, blir det bråk. Ja, folk spiller musikk i dårlige headset så lyden vender utover, de har med seg pølser med dryppende rekesalat, de har droppa å pussa tenner og liker å puste deg i fjeset og de tillater seg å slippe en fis om de er trengte. Embrace the charm.

Det blir litt som om indere skulle orke seg til avisa om at det er kjipt å gå på gata fordi det er mye folk der, og alle skal ulike veier og snakker så det blir for mye støy i gatebildet.

Jeg elsker forøvrig bildet av den gamle nederst som er sitert: «-Jeg opplever at folk breier seg nå og da, men det er sjeldent et problem» Så, hva er ditt forhold til breiing?

For øvrig hater jeg glorifiseringa av ”før i tida”. Det er så innmari romantisk og lyserosa. Ja. Før i tida var det også vold, pulings, og dreping. Men vi synes bare det høres romantisk ut å ikke få høre om det. Så kan vi jo bare skylde på de tre tinga vi elsker å skylde på: Oslo by, innvandrere og skytespill på playstation.

Image